Days passing by on the plateu!

Og sånn går nu dagan!

Skitur i Antarktis er en ensformig greie. Det har jeg lest i bøker fra tidligere ekspedisjoner, og de har for så vidt rett. =) Den eneste utsikten som endrer seg er hvem du går og kikker i ryggen  på, ellers er det hvitt og hvitt i alle retninger. Det eneste som indikerer at man er på riktig vei er at kompasset viser sånn høvelig mot syd. Etter hvert som dagene går sitter rutinene godt, rollefordelingen i teltet fungerer over all forventning og tilliten til makkeren min Gøril forsterkes for hver dag. Jeg og Gøril har funnet et system som fungerer veldig bra for begge to, og vi unngår konflikter. Mye av dette tror jeg er takket være forberedelsene vi gjorde før turen, og det går ikke på det materielle eller fysiske, men de mentale forberedelsene. Vi delte hotellrom ei uke i forkant og ble med det godt kjent med hverandre og hvem vi er som personer. Det som for meg er viktig før jeg skal ut på tur – hvilken som helst tur, er å vite hvem jeg reiser med, og hvordan vi fungerer sammen – eller hvordan vi skal få det til å fungere sammen. Forventningsavklaring er kanskje noe av det viktigste en gjør for å unngå de store konfliktene, for når konflikter først er etablert krever det mye av den enkelte persons deltakelse og forståelse for å løse konfliktene.

Det er utfordrende å leve så tett på et annet menneske over en lengre periode som en ekspedisjon. Det som er helt sikkert er at den enkelte vil ha dårlige dager, gode dager, uvaner, gode vaner, sterke og svake sider. Mye uheldige situasjoner kan unngås så lenge man gjør et godt forarbeide før turen, og det er flere ting man bør tenke igjennom.  Hvem er jeg på tur? Hvem ønsker jeg å være på tur? Hva er typisk meg når jeg blir sliten, og hva ønsker jeg av min makker? Hva ønsker min makker av meg, og hvordan skal jeg løse det på best måte? Hvilken rolle får jeg i gruppa? Hva er min styrke og mine svake sider, og hvordan får jeg formidlet dette? Tillit til hverandre i makkerparet, men også til de andre i gruppen kan ha mye å si for turens utfall, og for den enkeltes opplevelse av turen. Det er hver og enkelt sitt ansvar for å gjøre sitt beste og hjelpe til i en gruppe som best en kan, og tillit bygges gjennom god kommunikasjon og gode relasjoner mellom deltakerne. Når man kjenner hverandre og kjenner til forventningene, vil mye være gjort allerede – og man kan sette inn støtet når det trengs.

Etter turer og reiser sammen har ei annen god venninne og jeg utviklet vår egen lille regel: kun èn får være sur/grinete/sliten av gangen. Når den ene har en dårlig dag og har påkalt seg sin ”dårlige dag”, er det en felles avtale at den andre – uansett hvor dårlig dag vedkommende har – sørger for å holde motet og humøret oppe. Og vi har alle dårlige dager, så tjenesten vil garantert returneres. Det har fungert hver gang så langt!! =)

Turen til Antarktis var heller ikke noe unntak. Av erfaring fra jobb og andre utfordrende forhold jeg har vært med på var jeg forberedt på at det helt sikkert ville komme en konflikt – liten eller stor. Dette er uunngåelig når man er mange ulike personligheter og preferanser i en gruppe, og en ikke har gjort et fullgodt forarbeid når det kommer til forventningsavklaringer og rolleavklaring. For etter hvert som man blir sulten og sliten vil forskjellene komme mer tydelig fram, og sammen med dårlig kommunikasjon vil det utvikle seg konflikter mellom en eller flere. Dette bør ikke være en overraskelse, det er heller naturlig at konflikter oppstår. Det handler ikke om å klare å unngå konflikter, det handler om hvordan man reagerer og tar tak i situasjonen og løser den. Om konfliktene handler om tempo, irriterende uvaner, konflikter om roller i gruppen, uærlighet, ulike forventninger (som ofte er en kilde til misforståelser og konflikt) eller hva som helst som gjør at det blir gnisninger mellom personer må man spørre seg; hvorfor oppstår konflikten? Hva er kilden? Hvordan kan vi best løse dette på en måte som er tilfredsstillende for alle involverte? Og hvordan kan en unngå at de samme konfliktene oppstår ved en senere anledning? Man må lære av situasjonen og ta erfaringene med seg videre på turen, eller til neste tur.

Og det kan høres enkelt ut å si hvordan man kan løse konflikter, men mye handler om kommunikasjon. God kommunikasjon baseres på hvordan man ordlegger seg, hvor åpen man er for tilbakemeldinger, ens eget ønske om å forandre seg/forbedre seg, villighet til å møtes på halvveien – eller kanskje til og med ”svelge en kamel”, ønsket om å lære og bringe erfaringer med seg videre i livet, ydmykhet over for andre og også overfor sin egen person, evne til å innrømme feil, evne til å gi konstruktiv kritikk uten å bli personlig, evne til å skille sak og person - og dette er kun noe en bør ha i bakhodet. I tillegg er det andre faktorer som påvirker hvor mottagelige en er for positiv eller konstruktiv kritikk, som; dagsform, erfaringer, sårbarhet, tillit, fysisk form, mental tilstand med mer. Vi er alle mennesker med forskjellige personligheter – hvor av og til møter en utfordringer med å omgås andre personer. Det som jeg forventer av de rundt meg er å være ærlig, og om en ikke går overens med en annen person er en profesjonell nok til å legge personlige konflikter til side og ikke la det påvirke resultatet.

Det som er viktig er at en kommer fram til en løsning som er forankret i gruppen så det ikke oppstår splittelser, og Antarktis er ikke et ideelt sted for en splittet gruppe. Uansett hva konflikten er oppstått fra er det viktig at tillit gjenskapes gjennom å snakke sammen framfor å ignorere eller konfrontere. I et så ugjestmildt og ekstremt miljø som Antarktis er det viktig at alle i gruppen drar lasset sammen, og at en drar i samme retning.

Så vi fortsatte, til tross for noe amputert gruppesamhold fortsatte vi dagene og forflyttet oss i godt driv nærmere målet vårt. Stort sett var dagene mellom platået og polpunktet ganske like, kun variert av været, solen, skyene, snøen som virvlet over skituppene, snøskavlene, temperaturen og om en fikk gnagsår eller frostskader. Selv om jeg hadde forventninger om at det kom til å bli ensformig og rutinepreget, ble jeg overrasket over variasjonene i naturen og dagene. Antarktis har en egen skjønnhet der solen stråler fra knallblå himmel, snøkrystallene glitrer i luften og danser over skiene. Lydene av vinden som suser forbi, av skiene som knitrer i snøen og pelskanten som blafrer i den iskalde vinden gir en egen naturopplevelse som jeg ikke kan sammenligne med noen annen tur jeg har vært på – og jeg passet på å nyte øyeblikkene med den til tider slående øredøvende stillheten vi opplevde mens vi var på farten. Vi fikk oppleve moder jord på sitt beste, med helt vindstille og varmt i et ekstremt kaldt miljø, til moder jord på sitt aller strengeste med hissige vindkast og tendenser til storm som prøver å rive teltet ut av hendene dine og sende det langt inn i evigheten. Vi fikk kjenne på kulden som kunne være sviende og bitende på bar hud, og som prøvde å trenge inn gjennom lagene av klær. Spiller man ikke på lag med naturen så ender en opp med frostskader og mulig andre skader. – og det kan avgjøre hele turen!

Jeg elsket naturen opp Axel Heiberg, og jeg elsket naturens variasjoner hele veien inn til Sydpolen – det var helt unikt!!

ENGLISH!

And that’s how we roll!

Skiing in Antarctica is a repetitive thing. I have read books from previous expeditions, and they are as far right. =) The only view that changes depends on who you’re skiing behind, otherwise it is all white in all directions. The only thing that indicates that one is on the right path is that the compass is approximately pointing to the south. And as the day passes good routine has been established, roles in the tent works beyond all expectations and the credibility to my roommate Gøril is reinforced every day. Me and Gøril found a system that works very well for the both of us, and we’re avoiding conflicts. Much of this I think is due to the preparations we made before the trip. And I’m not talking about the material or physical preparations, but the mental preparations. Luckily we shared room in the hotel for a couple of weeks prior to the trip, where we became well acquainted with each other and who we are as persons. What is important to me before I set off on a trip – of any kind, is to know who I travel with and how we work together – or how to get it to work. Clarification of expectations is probably one of the most important things you can do to avoid major conflicts, because once conflicts are established it requires a lot of the individual’s participation and understanding to resolve the conflict.

It is challenging to live so close to another human being (that you don’t even know) over a longer period as an expedition. What is certain is that everyone will have bad days, good days, bad habits, good habits, strengths and weaknesses. Much unfortunate situations can be avoided as long as you make good preparation before the trip, and there are several things you should think through. Who am I as a person when on a trip? Who do I want to be when on a trip? What is typical me when I get tired, and what to I expect from my partner? What will my partner expect from me when he/she is tired, and how should I solve it in the best way? What role do I take or get in the group? What are my strengths and my weaknesses, and how do I communicate them? What confidence partners have in eachother, but also to the rest of the group may have much to say for the trip’s outcome, and for the individual experience of the trip. It is everybody’s responsibility to do their best and help out in the group the best they can, and trust is built through good communication and relations between the participants. When you know each other and know their expectations, much is done already – and you can help out when needed.

After hiking and traveling together with another good friend, she and I developed our own rule for traveling: only one of us can be grumpy or have a bad day at the time. When one of us had called the day for “my bad day”, it was and is a common agreement that the other person – no matter how bad her day is, it is her responsibility to keep up heart and spirit! And we all have bad days, so the service will definitely be returned. It has worked every time so far! =)

Regarding conflicts the trip to Antarctica was no exception. From experiences I’ve got through work and other challenging conditions, I was prepared that there would most certainly be a conflict – small or large. This is inevitable when there are many different personalities and preferences in a group, and when there’s a lack of adequate preparations in terms of expectation clarification and role clarification in advance. The thing is that when you get hungry and tired, the differences get more clear, and with poor communication on top of that conflicts will develop between two or more persons. This should not be a surprise, it’s common that conflicts arise. It’s not about being able to avoid conflict, it is about how to react and handle the situation and solve it. If conflicts is all about pace, annoying habits, conflicts of roles in the group, dishonesty, different expectations (which are often a source of misunderstanding and conflict), or what ever that makes friction between people, you must ask; why is there a conflict? What is the source of the conflict? (not necessarily who). How can we best solve this in a way that is satisfactory to all concerned? And what to do to avoid the same conflict arise at a later point of time? Whenever, I aim to learn from any situation and use the experience in a better way next time or on the next trip.

And it may sound simple to say how to solve conflicts, but often it all falls down on communication. Good communication is based on how you frase yourself, how open you are for feedback, one’s own desire to change/improve, willingness to meet halfway – or maybe even “take one for the team”, the desire to learn and bring the experience with them in life, humility about yourself and others, the ability to admit mistakes, the ability to give constructive criticism without getting too personal, the ability to distinguish person and cause, and this may be just some of what one should keep in mind. In addition, there are other factors that influence how susceptible one is for positive or constructive criticism, like; if one’s having a good or bad day, previous experiences, vulnerability, trust, physical condition, mental state and more. We are all people with different personalities – which sometimes face a challenge to socialize with some people. What I expect from those around me on a trip is to be honest, and if one does not get along I expect them to be professional enough to set personal issues aside and not let it affect the result.

What is important is that one comes up with a solution that is rooted in the group so it does not occur division in the group, and the Antarctic is most certainly not an ideal place for a split group. Whatever the conflict has arisen from it is important that trust is created through talk rather than ignorance or negative confrontations. In such a hostile and extreme environment like Antarctica, it is important that everyone in the group pull together, and pulling in the same direction.

So we continued, despite some amputated group cohesion, we continued the days and moved on in a good drive towards our goal. Mostly, the days between the plateau and the Pole were quite similar, just varied by weather, sun, clouds, snow drifting over our skis, temperature and maybe blisters or frostbite. Although I had expectations that it would become monotonous and routine, I was amazed by the variations in the nature and the days. Antarctica has its own beauty where the sun rays of the bright blue sky, snow crystals sparkle in the air and dance across the skies. The sound of the wind that whistles by, the skis that crackles in the snow and the fur around my face flapping in the frigid wind. It provided an experience of nature that I cannot compare with any trip I’ve been to previously – and I made sure to enjoy the moments with the sometimes striking deafening silence we experienced while we were on the move. We got to experience mother Nature at its best, with calm and warm in an extremely cold environment, to mother earth at its most furious with angry winds and storms that try to pull the tent out of your hands and send it far into eternity. We were feeling the cold that could be stinging and biting on our bare skin, and who tried to penetrate through the layers of clothing. And if you’re not teaming up with mother nature, she will bite back with frostbites and possible other injuries.  – And it can determine the entire trip!

I loved the scenery skiing Axel Heiberg, and I loved the natural variations all the way to the south pole – it was truly unique! 

Up and forward!

Re-organizing our stuff at the "Plateau". 

Ny dag og nye kilometer skal tilbakelegges! Lett snø på morgenen ble etter hvert erstattet av strålende sol fra knallblå himmel! Startet freidig ut med ullfleece og varme klær, som jeg holdt på å dø i av varme! Vindstille og sol gjorde at alle mann måtte kle seg nesten naken..det eneste som holdt oss tilbake er faren for å bli skikkelig solbrent – for i dag var det varmt. Svetten rant, høydemeter ble tilbakelagt og etter hvert kom vi fram til platået. Herfra går det ikke mye oppover før Titan Dome noen hundre kilometer lengre fremme, herfra går det stort sett bortover.

Towards the white horizon! 

På platået pakket vi om pulkene og satte på barneskiene for å heve pulkene for mindre friksjon. Et kjempetriks! Så var det bare å spenne for og legge i vei. Som sagt så gjort, og i et forrykende tempo!! Jeg kjente definitivt høyden sette sitt preg på kroppen og pusten, og er i tillegg dårlig som vanlig. Klarte sånn høvelig å holde tempo for det meste, og vi tilbakela rundt 25 kilometer denne dagen i stort sett godt vær. Neste dag var været blitt noe dårligere med kald vind som påla oss å ha ansiktsmasker og godt med klær. Formen var definitivt ikke på topp i dag heller, og jeg gikk stort sett på makspuls hele dagen og klarte så vidt å hente meg inn i pausene. En ting var at kroppen skulle holde følge, en annen ting var at tung pusting i ekstremt kald luft gjorde meg bekymret for lungebetennelse! Ikke hadde jeg lyst til å avslutte turen med en kort flytur hjem, så jeg gjorde mitt ytterste for å holde følge. Dagen ble avsluttet med TIDENES skallebank, kroppen sa ifra at dette er galskap frøken! Måtte bare nette ned så fort jeg kom i teltet for å lette hodepinen og la kroppen få tilpasse seg høyden, noe som tar litt tid og er individuelt.

Kroppen bruker mellom 5 til 7 dager på å tilpasse seg høyder, avhengig av hvilken høyde man går til. Hypoksi inntrer allerede fra 600m, og enda lavere for godt trente. Hypoksi betyr redusert oksygen, og forflytting opp i høyden reduserer innholdet av O2 i luften og vil påvirke kroppens prestasjonsevne. Kroppen vil gradvis tilpasse seg høyden ved å produsere flere røde blodlegemer – hvor man merker effekten omtrent to uker etter man har kommet i høyden. Kunnskap om hypoksi er essensielt for alle som skal opp i høyden, både for å kjenne igjen tegnene og vite hva man skal gjøre. Enda jeg jobber i høyder og kan noe om hypoksi, var jeg ikke forberedt på det som skulle komme seinere i turen. Det kommer jeg tilbake til.

Superexhausted..got the smilyface for best effort of the day.
Didn't feel very "best"..just tired. 

Morgenen etter hadde jeg fortsatt skikkelig vondt i hodet, og hjertet galopperte som tusen ville hester. Jeg er godt kjent med kroppen min, og hva hvilepulsen min ligger på – så jeg sjekket dagens status. Tallet er 30 slag over normalen, noe jeg syns var noe høyt siden vi har hatt flere dager i høyden for tilpassing. Da var jeg enda mer overbevist at det er noe mer enn høyden som setter sitt preg på formen, og vi begynte å gå igjennom maten vår for å se hva mer som står på. Da fant vi ut at smøret i maten vår var SUPERHARSKT!! Fra å være lysegult normalt smør var det nå gurr-oransje stinkende smørklumper som lå i matposene våre. Om de ikke hadde smeltet helt. Maten hadde ligget på et varmt lager i 14 dager..og det hadde satt sitt preg. De som hadde pølsesnabb med seg kunne møte på et hårete grønt vesen i posen..udigg!! Da er spørsmålet; skal man kaste smøret med det resultat at man har færre kalorier i løpet av en dag. Eller skal man tvinge i seg harsk og dårlig mat med det resultat av å være dårlig og kvalm, potensielt ha en skikkelig utrivelig tur – men med nok kalorier? Valget var helt klart for min del etter de siste dagenes kvalme og noe utrivelige gulping… jeg fjernet det som var av harsk og fettholdig mat som ikke luktet/smakte som det skulle. Det blir pest eller kolera, og jeg valgte pest. Resultatet: som å slå på en bryter var formen noe HELT annet kun et par dager seinere! Da var dessverre skaden allerede skjedd etter all pusting og pesing i veldig kald luft; jeg hadde fått kuldeastma med en forferdelig hoste. Men hva kan man gjøre, annet enn å gjøre sitt beste?

One step at a time. 

Cover up! 

Dagene og skietappene ble heldigvis mye bedre etter maten hadde blitt revidert, og vi hadde i bakhodet at det kan være for få kalorier, samt at kostholdet blir veldig skeivt fordelt mellom fett, karbohydrater og proteiner. Da er det viktig å følge med på kroppens signaler og legge til rette for at man er ved god helse. Umiddelbart merket jeg ikke stort til endringen i kostholdet, annet enn til det bedre. Kroppen fungerte godt, selv om det var enkelte dager jeg var skikkelig sliten. Andre dager gikk mye lettere, og hvis jeg kjente at jeg begynte å nærme meg kjelleren tok jeg fram musikken min og fikk tankene over på noe annet. Det mentale aspektet ved en tur er vel så viktig som det fysiske. Har man først kommet inn i en negativ tankegang er det vanskelig å komme ut av den, og det er vanskelig å snu tankene om man ikke er veldig disiplinert. Kroppen klarer mye mer enn man tror, og tankene er veldig viktig for å holde kroppen i gang. Det er som vi sier i Forsvaret: Hvis kroppen din er laget for å klare 100% vil din mor tro du er ferdig allerede på 50%, befalet ditt tror du kan klare 60%, du selv tror du kan klare 70% - og selv da har du enda masse mer å gå på før kroppen sier stopp på 100%!

Og alt sitter i hodet. Heldigvis hjelper det å ha med musikk, lydbok eller lignende da det fungerer hver gang!! Det berget ei og annen etappeøkt når frustrasjonene ble mørke hos meg. =) 

Reconstruction: feeling exhausted! 

ENGLISH!

New day and new kilomters to cover! Light snow in the morning was replaced by bright sunshine from clear blue sky! Started out with thick woolfleece and warm clotes, just to take it off later on. I was dying in the heat!! No wind and warm sunrays made us undress almost to the skin, only left one layer to not get sunburn..and all of us were sweating heavily. What a nice day! Eventually we arrived at the plateau, and from here there was not much more upward before Titan Dome a few hundred kilometers ahead. From here it was pretty much flat across the horizon.

We re-packed our sledges and put on childrens skis to raise the sleds for less friction. A great trick! Then it was time to put our skis on and start walking. So we did, and at a furious pace! The altitude was definitively taking a toll on my body and breath, and as usual I was not feeling too good. I still pushed on to maintain speed, and this day we covered about 25 kilometers. The next day was slightly worse weather with cold winds that instructed us to put on face masks and plenty of clothes. Not feeling good today either, my heart was working at maximum capacity all day – barely able to recover some in the breaks. The heavy breathing made me worried about pneumonia, and I sure didn’t want to end the trip before it even had started. This day ended with a headache I’ve never experienced before, and my body was telling me – this is crazy young lady! I barely managed to eat before I had to get to sleep and let the body and head acclimatize to the altitude.

Acclimatizing the body is an individual process, which the body uses between 5-7 days to adapt, depending on what altitude you go to. Hypoxia occurs as early as 600m, and even lower for well-trained persons. Hypoxia means low in oxygen, and moving up in altitude reduces the content of O2 in the air – which will affect your body’s performance.  The body will gradually adjust to the altitude by producing more red blood cells, which the effect will be noticeable about two weeks after arrived at altitude. Knowledge about hypoxia is important for those who go up high, both to recognize the signs and know what to do. Although I work at heights and we are trained to know about hypoxia, I was not prepared for what was to come later on in the trip. I’ll get back to that.

The morning after I still had heavy headache, and my heart was galloping like a thousand wild horses. I’m well aware of my body, how it works and signals, and I know my resting pulse which I monitor for fitness purpose. Therefore I checked my current status, and the number was as much as 30 beats above normal per minute. Which to me sounded a lot since we’d been working our way up in altitude gradually giving the body some time to adapt..though it felt worse every day. Now I was even more convinced that there must be something more to this than just the altitude, and we started looking through our food – the other possible source to affect the body.

What we found was disgusting! What used to be light yellow butter in our food-bags was now guey, smelly almost orange butter lumps mixed in with our food. If they were’n altogether melted into the food completely. And go figure, all of our gear had been in a hot storage for the 14 day delay in chile..which had left its mark. And this made sense to me and why I felt so nauseous the previous days, eating this “next to shit” in my food. Those who had sausages in their food would find a hairy, green creature in the bag….nasty! Then the question would be: throw the bad food with the result of less calories per day, and unbalanced food between fat, carbohydrates and proteins? Or force myself to eat the rancid and bad food to get the calories and fat? For me the answer was easy,.. I threw the bad butter and food that didn’t smell/taste like it should. It’s like choosing between plague or cholera.. I chose plague. The result: like turning a switch, I felt much better in a couple of days. My body was performing as usual and I felt better! Unfortunately the damage had already occurred from all the huffing and puffing in very cold air. I got coldair related asthma, with a terrible cough. But what can you do, except to do our best?

The days and the skiing was fortunately much better after the food had been revised, and we had in mind that it might be too few calories with unbalanced distribution between fat, carbs and proteins. Then it is important to listen to your body and pay attention to its signals to facilitate that one is in good health. Immediately I didn’n notice much change in the diet except for the better. The body worked well, although there were some days I was feeling really tired. No wonder, we didn’t have any resting days in the entire trip! Some days felt easy, some don’t, and for the ones that felt hard I took out my music to put my mind on something else. The mental aspect of a trip of this magnitude is just as important as the physical. Have you got into a negative mindset in the first place, it is really difficult to get out of it.

The body is capable to perform much more than you think, and thoughts and mindset are maybe one of the most important factor to keep the body moving. It’s like what we say to our new recruits in the military: If your body is designed for a 100% performance, your mother will think you are done by 50%, your commanding officer will believe you can performe 60%, you yourself believe you are at 100% when you are only at 70% - which leaves you with at least 30% more of performance you didn’t know of! You have so much more to give before your body has performed 100%!

And it’s all in your head. Fortunately, it helps to turn to music, audiobook or similar – it works every time. At least it made my darkest hours on skis much more brighter. =)

Det går oppover! Up we go!

Another day!

Whiteout - walking into unknown territory! 

I stillhetens dal våknet vi til en hvit dag. Vi kunne ikke se hvor langt vi skulle gå, eller hva som var foran oss. Heldigvis har vi gps punkt vi følger for å holde oss unna områder med bresprekker, og vi legger i vei. Formen har bedret seg litt etter ei god natts søvn – som var helt nødvendig, og startet ut med ikke så altfor mye kvalme i dag, nok til å holde meg på tåhev. =) Timene går, vi går, og været består. Det blir ren rutine etter hvert som vi finner en rytme å følge, hva som fungerer i pausene og hvordan man skal rekke over det man må gjøre i pausene. Vi har så langt fulgt et opplegg på 50/10. Vi går i 50 minutt og har pause i 10 minutt. Det fungerer ganske bra, og en har god oversikt over neste gang man kan stoppe for å tisse eller drikke. Å stoppe før det er pause kan i dårlig vær være farlig. Blir man hengende etter i veldig dårlig sikt kan det være det siste man gjør.

Into the white! 

Så når pausene kommer skjer ting i følgende rekkefølge; løpe litt bort fra de andre for å tisse (jepps, fortsatt litt bluferdig så liker å ha litt avstand til de andre), løpe tilbake, kaste på seg dunjakke, drikke vann og håpe det fortsatt er litt lunk på det (forferdelig å drikke kaldt vann! Drikker altfor lite vann når det er kaldt, og kroppen bruker energi på å varme det opp.) spise litt nøtter og sjokolade, eller frossen müslibar, frossen kake eller suppe, gjøre seg klar til neste økt – og være klar på tiden. Kjedelig å la andre vente for lenge hvis det er vind og dårlig vær.

Camping in whiteout

Så dagen gikk innover i den hvite stillhetens dal, steg for steg, time for time. Etter hvert begynte terrenget å skråne ganske bratt i sidehelling– og jeg ble for første gang skikkelig redd på turen. Vi visste vi var litt på siden av gps tracket, og siden det var helt hvitt i alle retninger er det vanskelig å se hvordan terrenget ser ut.  Det var i alle fall en sidehelling vi gikk i og vi visste ikke hva som var over oss til venstre og kanskje enda verre synes jeg; jeg så ikke hva som var under meg til høyre. Underlaget var hardpakket snø med litt småskavler her og der, og  tillegg var pulkene tunge uten spesielt godt feste. Jevnlig tok de i vei og falt som en  pendel ned sidehellingen, og det var bare å holde imot. Heldigvis hadde skiene gode stålkanter, for jeg turte ikke tenke på hva som ville skje hvis jeg mistet feste og begynte å skli. Jeg ville ikke klare å holde igjen pulkene som veide mye mer enn meg, det var helt sikkert. Etter hvert som sikten ble så dårlig at jeg så vidt så framfor skobindingen følte jeg at nok var nok og ett av to alternativ måtte iverksettes. Taulag eller leir. Sistnevnte ble løsningen guidene gikk for, og vi avsluttet dagen litt tidligere enn planlagt. Vi var likevel fornøyde med dagens tilbakelegging av høydemeter – det var ikke så langt igjen til platået nå!

Senere på ettermiddagen/kvelden ble det brudd i skylaget og vi kunne se hvor vi hadde campet. Vi var på riktig vei! Det snødde i luften og var et vakkert syn. Jeg tok fram ipod´en min og hørte på hærlig musikk som passet utsikten! Vivaldi! 

camping in the slope! 

Great view from our camp in the slope!  

ENGLISH!

In the valley of silence we woke up the next day to white out. We couldn´t see very far or what was in front of us. Luckily we got a peak last night of what is coming up. I was feeling better after a good night sleep after a very hard day the day before, and not feeling too ill in my stomach. Finally I was adjusting to the food and the altitude? I hoped. Walking for hours the weather stays the same. Walking turns into a routine as we find a good rythm and we figure out how to finish everything that has to be done in every break. We walk for 50 minutes and have a break for 10minutes – which works very well. Gives a clear plan and overview of the day and is easy to adjust to. Especially when you really have to pee it´s nice to know how long until next break. If stopping and lagging behind while walking, that might be dangerous in bad weather or vision – and might just be the last thing you do.

So when there´s a break things happen in a certain sequence: run off a bit from the other (yup..haven´t been out long enough not to be shy) to pee, run back, put on a down jacket, drink water and hope that it´s not too cold. (horrible to drink cold water – you drink less, and the body uses energy to warm it up.) then eat nuts, chocolate, cake or müslibar – frozen that is. =) and then make ready for the next period of skiing – trying not to keep everyone waiting, especially in windy weather.

So that´s what we did, walking into the white, step by step, hour by hour. The the terrain started slope to the left, and it got gradually steeper. That´s the first time I´ve got really scared. We knew we were just a bit on the side of our planned track, it was whiteout and could barely see how the ground was shaped. We couldn´t see what was above us to the left, and even worse, we didn´t see what was below us on our right. Luckily we had steeledges on our skis to keep us from sliding sideways down to our right. The problem was that our pulks didn´t have skis or edges to stay in place, so when the slope got steep enough and the snow packed hard enough the pulks slid off to the side in a pendulum. Weighing more than I weigh myself it was very discomforting as I couldn´t see what was below. What if there were crevasses? If I would loose my grip I wouldn´t be able to hold back the heavy weight. And skiing into the slope the whiteout got so bad I didn´t see how the ground was shaped, and there were small, hard sastrugis crossing our track. I was not comfortable and eventually so scared I had to call it quits and demand everyone to be tied in ropes or stop until the weather got better. Stopping was the decision, and so we did and dug a spot for our tents. We had finished the day a bit earlier than planned, but still we had covered some altitude, and the platau was not far away!

Later that afternoon/evening the cloudbase broke up and let the light through, reavealing the stunning view from our campsite in the slopes. I had to pull out my ipod and listen to music thad stood to the view. Vivaldi! 

From the ”Triangle” to ”Valley of silence”.

Fra Triangelet til stillhetens dal.

Vi campet i det som kalles triangelet, med Don Pedro til venstre og mount Nansen til høyre. Ruvende fjell og ruvende fjellsider hvor isbreen kommer flytende ned mot fjellkanten og raser ut i store is-skred flere ganger i døgnet. Med tanke på hvor mye en bre forflytter seg i løpet av ett år er det ikke mye, men når de her kommer til et stup er det nok tak i solen til at det raser ut over kanten. Fjellveggen som er flere hundre meter høy, og isbreen i et like tykt lag oppå. Helt uvirkelig.

Continuing the climb from camp at the "triangle. 

Hmm.. not too keen on breakfast - knowing
it will work its way back up.. 

Dagen etter er vi ikke like heldig med været, og det har skyet til og snør lett. Vi har likevel såpass god sikt at vi ser det blir en relativt slitsom dag med lange bakker, ikke så bratte men lange. Det er bare å få i seg kaloriene, pakke pulkene og sette i gang. Formen i dag er enda litt verre enn de foregående dagene, men jeg tenker jeg begynner å merke høyden. Jeg er veldig kvalm, og frokosten-og-alt-annet som jeg har trykt i meg truer med å komme opp igjen for hvert steg jeg tar. Jeg har ikke råd til å miste energi gjennom å kaste opp, så teknikken ble dype åndedrag for å trykke maten ned i magen igjen. Det gikk ikke fort oppover, men det gikk…

Into the white! 

Ikke like heldig med utsikten, men ved lunsjtider gløttet solen fram og over oss ruvet en ENORM vegg av is og isformasjoner. Store isklosser hang ut fra veggen og liksom klamret seg fast for ikke å falle ned, og vi ble igjen minnet på hvor utrolig små vi er i dette vanvittige miljøet. De holdt seg heldigvis på plass til vi var på vei igjen, men synet av fjellveggen var helt utrolig! Ferden videre gikk over rullende åser av is og snø, uendelig langt inn i det hvite – for whiteout er helt vanlig skal vi få lære. Gruppen ble godt spredt i avstand, noe som kanskje ikke er å anbefale når man går på en isbree med mulige sprekker. Til gjengjeld ble utsikten av hvite åser med skispor og små prikker som var de andre på ski langt der framme. Jeg har fått en helt ny forståelse for avstander og distanse!

A great wall of ice overhead while having lunch! 

Vi gikk helt opp til Stillhetens dal hvor jeg var helt utslitt etter en dag med relativt harde anstrengelser i tillegg til å være helt på kanten dårlig. Det koster å være kvalm, når man ikke kan kaste opp men heller trykke i seg enda mer mat. Det er helt forferdelig å spise når maten ikke smaker fordi man er kvalm, og kroppen vil helst legge seg ned å bli kvitt det som feiler den. Men med mottoet; ”Press on, regardless” kom jeg meg igjennom dagen og det meste av de planlagte kilometrene. Vi avsluttet en halvtime tidligere enn planlagt – og selv måtte jeg innrømme for meg selv og ta på meg ansvaret for å være svakeste ledd i dag. Kjipt å innrømme, men ærlig. Vi slo leir og kunne hente oss inn. Skydekket lettet og vi fikk se stillhetens dal i sin majestetiske drakt!

business..

Great view from the loo in the valley of silence! 

ENGLISH!

Camping in what is called ”triangle” was amazing, with the grandiose mountains Don Pedro at our left and mt.Nansen at our right. The way the glacier was floating down the mountains reaching the face of the cliff was amazing, thinking of how much it moves every year. Almost nothing. Still there were several ice avalanches from the cliffsides giving a profound sound and visual experience. The cliff is several hundred meters high, and the icecap just as thick! WOW!!

When waking up we realized that the weather had detoriated somewhat from the days before, and the ceiling was low with snow in the air. We could still see where we were headed, and with long slopes and hillsides I realized this was going to be another day with just as hard work as the day before. It was not steep, but long, and we still had to pull our pulks one at a time. We got our stuff together, shovved down the breakfast (literally) and startet hauling. I wasn´t feeling good this morning, the worst so far. Nausea was distinct today, and I really had to work with myself to hang in there. Every step i felt like throwing up, but I couldn´t afford wasting the much needed energy. The solution was to breathe deep to push the food back down in my stomach. Ugh! I must say I was moving slow, but at least I was moving…

Luckily (for motivation) at lunchtime the sun peaked through revealing what perfect place for a perfect view we were at. We were looking directly onto a monstrous wall of ice and icecliffs overhead. Icecliffs hanging on not to fall down, and the sunbeams reflecting in the blue and white ice. It was magnificent, and made me forget about my poor stomack for a while. I just sat and enjoyed the view in silence, it was majestic.

Continuing, we could see the route for the rest of the day, over rolling hills of ice and snow. The group was spread out over a distance, and we could see the tracks and the tiny people far ahead, reminding me of how small we were in this environment. I´ve now got a new perspective on distance.

This day we entered the valley of silence in somewhat poor visibilitiy, but it cleared up when we were established in camp. I was totally exhausted after all day of forcing myself to not throw up, working and hauling all day – it was hard. I had to call it a day half an hour earlier than planned, and had to realize I was the weekest link today. It was hard, but honest. We made camp as the weather got better, and the Valley of silence showed us its beauty!! 

Axel Heiberg !

Wow! sorry folks! Krasja pc, med alle bildene på...backup er for smartinger.. eh,say no more. Endelig har jeg sent men godt fått tak i bildene og fortsette og gjøre ferdig bloggen!!!

Og da fortsetter vi!!

Arctic shower! 

Etter et par dager på isen i passe tempo var vi endelig i bunnen av Axel Heiberg breen! Vi hadde kjempet oss gjennom puddersnø, tilbakelagt flere kilometer, svette og ekle....var det ikke verre enn at det passet med et snøbad for enkelte! Helt vindstille innimellom fjellene var det helt surrealistisk varmt - og dette kunne godt vært på påskefjellet hjemme i Norge! Hell yeah!!

Feeling a bit nausious.. 

Turen så langt har vært helt fantastisk, og vi legger ruten etter gps punkter for å unngå de store bre-sprekk områdene. Det er tungt, men det går fremover - selv om vi her og der må legge litt omvei for å være trygge. Derimot er det noe annet som spiller inn, og jeg er uggen og kvalm stort sett hele dagen - noe som ikke vil slippe taket. Regner med det er oppspiltheten rundt å være på tur, at jeg ikke er vant til å dra så tung pulk, ukjente omgivelser og uhorvelig mengder med kalorier. Var ikke godt å trykke i seg kalorier nok for et fotballag før turen, og kjennes ikke noe bedre nå. Håper det blir bedre.

Etter en natt i bunnen av Axel Heiberg, hvor vi sitter og skuer oppover breen kan jeg kun tenke hvordan det var for Amundsen og hans menn å komme inn mot dette synet. I alle daler vi har sett så langt er det pakket med is, og jeg skjønner hvorfor de valgte oppsteget slik de gjorde. Det ser ut som det er en litt mindre vegg av is her som er litt mer fremkommelig enn nabodalen for eksempel. Men likevel ser det helt vanvittig ut, majestetisk og naturopplevelsen tar pusten fra meg. Ord kan ikke beskrive synet, bildene får tale for seg selv!

working our way up! 

Neste dag satte vi igang med stigningen, og jeg skal være så ærlig at det var allerede tråkket spor. Jepps. Siden det er jubileumsår er det to grupper til som har valgt Amundsen sin rute, og på grunn av forsinkelsene våre har de rukket å komme fram og opp breen. Asle T. Johansen var den første gruppen opp Axel Heiberg - de går i utstyr autentisk som det Amundsen og gutta gikk i. Iallefall et par av dem brukte "gammelt" utstyr...og jeg kan ikke beskrive for en utfordring og krafttak det må ha vært for Asle T og gutta opp Axel Heiberg! For oss som hadde spor er det allerede tungt...må ha vært et blodslit for Asle T i puddersnø!!!! HERREJEMINI!!! og ALL kred til dem!!

Working hard! The first couple of slopes were the steepest ones. 

 Vi går med pulkene i to runder, derfor har vi to pulker. Opp med den eine og ned igjen etter den andre. Et slit, men i dette fantastiske været og i denne utrolig flotte naturen tenker jeg på noe annet enn slitet. Ett steg av gangen, tar det med ro - ikke noe stress. Tar meg tid til å nyte utsikten.. den er majestetisk!

So tiny! 

Stunning view! The crevasses were huge!! You could fit buildings in them!! 

Halfway up, lookin back to where we came from. Pic: Teodor

So small in a majestic nature!

Camping in the "triangle" after the first day of ascending. 

Some great spirit in between haulin`.

ENGLISH!

Sorry folks! Now I`m finally back to finish my blog about the trip. I crashed my computer with all the pics in (and it`s true..) and didn`t have any backup. What I learned? that I suck with computers.... well, lessons learned, fixed the shit and borrowing my boyfriends computer - I will finish! 

So lets continue!

After a couple of days on the icecap we finally reached the bottom of Axel Heiberg glacier. Working hard through 20cm of powder snow was hard work, all sweaty and stinky. At the bottom of Axel H there was no wind, and believe it or not - the temperature was amazingly hot! So why not dip in for a snowshower? Well, some baddass-men did - I`m sure it was refreshing! 

So far the trip has been amazing, with the best weather and a great view! As we approach the mountains we can see the valleys filled with glaciers, looking more like walls of ice floating down..and I can see why Amundsen and his men chose the Axel Heiberg. Even though the Axel Heiberg is stunning and steep, the others are steeper. I can only imagine...or..I`m not sure it is possible to imagine or feel how Amundsen and his men felt approaching this. We know we`ll find a way through there..they didn`t. That`s courage right there!!!

I`m feeling excited and eager to continue the trip even though it´s hard work so far and I know it´s going to be harder. I´m not feeling very well as a distinct nausea has hit me, but I´m sure it´s the hard work, the crazy amount of calories I´m stuffing my head with, or a combination of these that gives me a troubled tummy. I´m sure it´ll pass. 

The very next day we started our ascend, and I have to be honest... there were tracks already. Because of our delay there were two other groups that had arrived before us. Since it´s a special year there´s several groups passing through here than usual. And I have to give cred to Asle T. Johansen and his men, plowing through powder snow up the hills...wearing and using authentic gear and equipment like Amundsen himself!! WOW is what I can say! 

For us it´s a bit easier as there´s tracks showing us the way, and we haul one pulk at the time. Therefore we have to, to divide the load in two rounds, making it a bit easier up the hills. So pulling up one, to return back down for the second.. we actually did Axel Heiberg twice! =) It was a struggle, I must say. Though I didn´t think too much about it in the beginning; the beautiful weather, the breathtaking view and putting one leg in front of the other made the day pass by, and the sky closer. =) Words cannot describe it, only pictures can give an indication of how it was. =) Lovely!

ENEDELIG!! FINALLY!!

bresprekker/ crevasses

refuelling the aircraft..it's freezing!!

Etter lenge om langt så kom endelig meldingen; godt vær og god stemning – endelig er det vår tur! Kun en emergency flight fra Vinson skulle vise seg å bli siste hinder, men endelig kom også vi av gårde. Delt inn i to flighter fløy den første gruppen ut først, og resterende dagen etter. Flyturen skulle vare i fem timer med to re-fuellinger underveis, hvorav den ene var på ”platået”. Her var vi i 2500moh og fikk kjenne hva som ventet oss… syyke mainn korr kaldt!!! Vind og tungpustet… ka farsken?? Endelig kom vi fram til landingsplassen ved de andre, etter å ha fløyet lavt ned Axel Heiberg breen…veldig lavt…lavt nok til å skremme livskjitn av Ulvang og co som lå og sov i teltene sine midt oppi Axel Heiberg.. heilt vilt! Vel framme var det tidlig morgen hos de andre, så etter den initielle ekstasen hadde lagts seg i leieren og flyet var vel av gårde i horisonten var det bare å forberede seg på den første dagen av mange inn mot sydpolen. Vi startet med en frokost som jeg sent vil glemme… og det kom unisont både fra meg og Gøril; ”denne skal vi få slite med, dette smaker dritt!!!” Frokosten var ikke god, og vi måtte i det store og det hele tvinge i oss maten enda det smakte helt forferdelig…og enda hadde vi opptil 35 dager med frokoster til?? Hjelpes!! Men så snart frokosten var trykt(!!) i trynet var det bare å ”snøre sin sekk og spenne sine ski, nå lyser det så fagert i heien! Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri mot den store hvite vidden tar vi veien!”

headed towards the mountains and Axel Heiberg! 

God stemning, og vi startet på den første av i alt åtte økter om dagene, og av og til mer. Det går i et rusletempo fordi vi ønsker ikke å bli svette – det kan være farlig i et slikt miljø (man blir raskt kald), og vi må bruke energien fornuftig. På rundt 3 km i timen flyttet vi et bein foran det andre, og la kilometer etter kilometer bak oss..og langt der framme kunne vi se konturene av Axel Heiberg. Strålende sol og en liten kald trekk og helt ned i ingen vind preget dagene fram til Axel Heiberg. Pulkene var utrolig tunge, og for jentene spesielt veide pulkene mye mer enn hva vi selv gjorde. Det blir fort tungt hvis det går for fort, og man må flytte vekt fra pulken til sekken på ryggen for å få nok vekt på skiene for å få feste mot bakken. Men vi kom oss framover, vi fikk også spist mat om enn så lite smakfull den var, og været holdt seg helt fantastisk.

Getting closer, having a well earned lunch! 

Hva mer kan man si? Det var nydelig å komme i gang med turen, humøret var på topp, forholdene var perfekte, været fantastisk og utsikten helt unik. Bildene sier mer enn hva mine ord kan beskrive. =) 

This is where we're going! Axel Heiberg!!

The Axel Heiberg Glacier, like a wall of ice and snow rising in front of us! 

ENGLISH

Finally, after waiting for a long time we got the message; good weather, good conditions - it's our turn to fly out! Only an emergency flight to mt.Vinson proved to be the last hurdle, but finally we took off from Union Glacier towards our drop off point. The flight was to last for approx five hours, with two refuelling stops along the way. Here we would meet what was awaiting us at the platau - holy cow! freezing cold strong winds, and dizzy from the altitude. oh yeah... this is going to be sweet! =) hehe.. 

Finally we arraived with the others, after flying low level down Axel Heiberg...very low...so low we scared the living shit out of Ulvang and company sleeping in their tents (a group that started ahead of us)....it was amaizing! On reaching the others it was morning, and after the initial ecstasy had calmed, and the plane had left again we prepared to the first day of skiing to the southpole. We started off with a breakfast that I will never forget... and both from me and Gøril; "this is going to be the hard ones...this tastes like s***!!" And for sure it did! But we had to force it down, and as soon as we had finish the last spoon of dreadful food..we could pack up our stuff, strap the skis on and start the long trip to the south!!! =)

With good mood we started off the first leg of a total of eight that day, and some days even more legs of skiing. It was a slow pace because we don't want to be swating too much, and we have to spend energy wisely. At about 3km an hour we moved one foot in front of the other, leaving kilometers behind..and far ahead we could see the outlines of the mountains and Axel Heiberg glacier. Brilliant sunshine and a cold draft marked the days leading up to Axel Heiberg. We skied for two days until reaching the bottom of the glacier. Skiing with heavy sledges, and for the girls the sledges weighet way more than our bodyweight, we had to place weight in our backpack to get more weight on the skiis to get enough friction. But we advanced slowly, and the weather was fantastic! 

What more can I say? It was lovely to get on with the trip, the mood was great, the conditions were perfect, the weather fantastic and the view was unique. The pictures speaks louder than any words can describe. =) 

FINALLY I'VE GOT INTERNET!

Sorry folks for not updating lately, I've been offline for a while but now I'm back. I have a new post just around  the corner..stay tuned! Sundays are for writing posts! =) As a teaser, a picture. =)

photo: Teodor